De skal ikke slippe forbi – slagordet til den spanske folkehæren under borgerkrigen. Villy Fuglsang, 93 år gammel, kjempet i 11. Internasjonale brigade, i Edgar Andre- og Thälmann-bataljonene. Under annen verdenskrig var han motstandsmann og konsentrasjonsleirfange. Etter krigen satt Villy «Fuglen» Fuglsang 18 år som en av DKPs representanter i det danske Folketinget.

Av Tor Inge Berger , Friheten 2002 (norsk avis)

Da borgerkrigen brøt ut, var jeg på et et og et halvt års kurs på Leninskolen i Moskva. Vi leste om hendelsen, så terror-bombingen av åpne byer på film, hørte om de første frivillige som dro av sted. Vi snakket sammen om det som skjedde. Etter et stort Spaniamøte på Dynamostadion i Moskva, bestemte fire av oss, to dansker og to nordmenn oss til å dra av gårde.

Vi ble skuffet da toget vi ble sendt av gårde, med dro rett sydover. Vi kom til Razar der vi fikk en grunnleggende militærut-dannelse, fra å bruke våpen til å lede operasjoner på bataljonsnivå.

Fra Razan gikk reisen over Paris til Perpignon ved den spanske grensen, Om natten ble vi innkvartert i en tyrefekterklubb der utstoppede tyrehoder glante ned på oss fra veggen. Grensen svar sperret på grunn av den forbannede nonintervensjonsavtalen som hindret Frankrike og England å gi hjelp til den spanske regjeringen, mens det var fritt fram for Tyskland og Italia å pøse inn soldater og materiell til opprørsregjeringen.

Godt skjult på gulvet, dro vi på busstur sammen med en flokk barn på landtur. Da bussen vendte tilbake, var det bare barna med tilbake. Videre gikk vi til fots over Pyreneene på smale, isete veier mellom dype stup.

På den spanske siden ble vi lastet inn i et tog som tok oss til Barcelona. Jernbanestasjonen i Barcelona var delvis ødelagt av bomber. Fra Barcelona gikk turen til Albacete, de internasjonale brigaders hovedkvarter. De jeg var sammen med ble innkvartert i Madrigueras, en liten by ikke langt fra Albacete. Da jeg besøkte Madrigueras for noen tid siden, var ikke mye forandret. Jeg kjente igjen huset der vi var innkvartert, og avdelingens sykehus.

Fascistenes fremstøt mot Madrid var blitt stoppet ved Casa del Campo og ved Jarama. Begge steder hadde de internasjonale brigader vært i ilden. Nord for Madrid, ved Guadalajara, gikk regulære italienske divisjoner til angrep. De ble grundig slått. Slaget var i sin sluttfase da vi ble satt inn for å fylle opp avdelinger som hadde hatt store tap. Jeg husker et nattangrep. Hans Hansen falt og nordmannen Randulf Dalland ble tatt til fange.

Jeg observerte storkefar

Svært mange av skandinavene havnet i Thälmannbataljonen i 11. Brigade. Selv ble jeg plassert i Edgar Andre, oppkalt etter den tyske kommunisten som ble henrettet av nazistene. På grunn av min militærutdannelse fra Sovjet ble jeg sammen med en tsjekker, karer på en underoffiserskole. Tsjekkeren var en tvillingbror av Den tapre soldaten Svejk. Elevene var karer, de fleste med sersjantsgrad, som hadde kjempet ved Jarama. Det er slik i militærvesenet at læreren må ha høyere grad enn elevene. Så forfremmet de meg til løytnant.

Ved Brunete gikk den republikanske hær over til offensiv. Vi erobret en femten kilometer, så gikk det i stå. Jeg ble ordonnans for bataljonssjefen Ludvig Renn. Renn var tysk offiser. Han hadde deltatt i den første verdenskrig. Grusomhetene hadde gjort ham til pasifist. Men da spaniakrigen brøt ut, forandret han mening: – En er nødt til å ty til vold for å stanse vold.

Byen Brunete ble liggende i ingenmannsland. Jeg skulle ligge oppe på en stor vannsisterne og observere hva som skjedde på Francosiden. Byen hadde som de fleste spanske byer en stor kirke. I kirketårnet hadde et storkepar bygd rede. Storkefar fløy stadig over til Francosiden for å skaffe mat til ungene. Jeg må med skam si at jeg ble mer opptatt av storkefamilien enn Franco-styrkenes bevegelser.

Vi gikk over til stillingskrig. Vi grov oss ned i lerjorda som var hard som sten i den brennende solen. Det var ubekvemt å ligge og sove i lergropa. På kvelden kravlet vi oss opp og la oss på skyttergravkanten til å sove. Det var son fanden at akkurat når jeg hadde duppet av, så begynte det å smelle over fra Francosiden.

Jeg har blitt spurt: – Har du skutt noen? Jeg har iallfall vært med på å skyte ned et fly. Vi ble enige om at neste gang et Francofly dukket opp skulle vi sikte et stykke foran flyet og fyre løs. Flyet styrtet med en stripe røk etter seg over på Francosiden.

Nordahl Grieg snakket med hver enkelt

Vi lå på en åpen slette omgitt av oliventrær. Plutselig oppsto det panikk: Francos styrker har nådd Escorial! På retretten traff en annen danske og en nordmann og jeg en forlatt Maxim-mitraljøse. Vi la oss bak Maximen for å prøve å etablere en ny front. Francoartilleriet skjøt seg inn: først en granat til høyre, så en til venstre og så en rett foran Maximen. Dansken fikk en splint mellom øynene. Han var død som en sten. Nordmannen fikk hele ryggraden revet opp av granatsplinter. Selv fikk jeg tatt med meg låsen fra mitraljøsen før jeg fortsatte tilbaketoget.

Vi ble trukket tilbake til hvilestilling. En høy, pen nordmann kom på besøk. Det var Nordahl Grieg. Han holdt ikke taler, han gikk rundt og snakket med hver enkelt av oss.

Jeg så også mye til Lise Lindbæk. Hun var ved bataljonstaben, sendte reportasjer til Arbeiderbladet og skrev brigadens historie. Hun var en livlig, mørk, sjarmerende kvinne. At hun travet rundt i skjørt i en mannfolkgjeng, tror jeg ingen syntes var noe rart. Hun hadde sin jobb å gjøre og vi hadde vår. De spanske soldatene sendte en del av dagpengene hjem til familien. Vi bidro med en del av det vi tjente til sykehuset i Alcoy.

Mange av spanierne kunne ikke lese og skrive. Undervisnings-ministeriet hadde sendt ut ABC-bøker til soldatene. De stavet seg gjennom de første ordene. Når de hadde lært å skrive navnet sitt, skrev de det på et ark og sendte til undervisningsministeren.

På grunn av godseierdriften var driftsmetodene svært tilbakestående. Godseierne klarte seg godt uten å gjøre noen forandringer. En gang la jeg meg til å sove i en kornsåte. Jeg ble vekket av at en ku slikket meg i ansiktet. Bonden brukte kua til å tråkke i kornet. Når det blåste opp, kastet han stråene opp i luften og fikk skilt agnene fra kornet.

Ved Jarama lærte inter-brigadistene bøndene for første gang å slå med ljå. Til da hadde de brukt sigd. Fattigst av alle var landarbeiderne. Da jeg hadde kommet over Pyreneene, så jeg det røk av rør som stakk opp av noen jordhauger. Jordhaugene var menneskeboliger.

Jeg ble politisk kommissær

Etter Brunete hadde vi håpet på å få slappe av i Murcia, men i stedet ble det flere øvelser og mer eksersis. Jeg ble utnevnt til politisk kommissær ved Martin Andersen Nexø-kompaniet. Politkommissæren skulle forklare soldatene hva kampen gjaldt og hjelpe kamerater ved konflikter og problemer. Det fantes ikke krisepsykiatere i den tiden.

Franco og fascistene brukte prøyssermetoder: Rett! Fremad marsj! Vi måtte overbevise og forklare. Av den og den grunnen er det nødvendig å gjøre slik og slik. Det kom folk fra mange land med forskjellig politisk bakgrunn til brigadene. De skulle sveises sammen til en slagkraftig militær enhet.

Det fantes ideologiske og politiske motsetninger. Anarkismen sto sterkt i Andalusien og Katalonien. Anarkismens slagord var frihet. Vi måtte overbevise anarkistene om at skulle vi vinne krigen, trengtes en sterk, sentral ledelse som alle måtte underordne seg.

Vi gikk om bord i et tog. Først kjørte toget i en retning, så i en annen, så tilbake igjen. Tre dager var vi på det forbannede toget. Franco hadde sine spioner. Det gjaldt å forvirre femte-kolonnistene.

Natten falt på. Vi fikk beskjed om å la alt annet utstyr ligge igjen og bare ta med patroner og gevær.

Rett mot fiendens linjer

På fronten rundt Madrid var det belter av sammenhengende skyttergraver. I Aragon var det i stedet befestede landsbyer og patruljer som ble sendt ut og holdt kontakten.
Vi gikk fremover på en enmannsrekke. Oppgaven var å sikre Zaragoza. Zaragoza var en industriby med en sterk arbeiderklasse. Det var viktig at den ikke falt i fiendens hender.

I ly av mørket skulle vi ta Quinto, en mindre by ikke langt fra Zaragoza. Vi skulle angripe fiendens stillinger bakfra. I mørket gikk vi feil. Plutselig fikk vi mitraljøseild på oss, lysprosjektilene fløy gjennom nattemørket.

Da det lyset, lå vi rett foran Francostyrkenes stillinger. Vi prøvde å skyfle opp noe jord og lage et brystvern. Kompanisjefen fikk et skudd i ansiktet. Han begynte å fantasere: – Der borte er en kilde. Der henter vi vann. Det var verken vann eller kilde. Det merkelige var at han kom seg bakover og overlevde. Mange år senere fikk han tannpine. – Det må være en visdomstann, sa tannlegen i Gilleleje. Det var ingen visdomstann. Han hadde en italiensk mitraljøsekule innenfor pannen.

Ble kompanisjefen kampudyktig, skulle politkommissæren overta ledelsen av kompaniet. Jeg kravlet bortover til de jeg fikk øye på. Jeg ser at en av fascistene legger an og sikter på meg. Jeg griper etter geværet, men han er først. Først kjente jeg et lite stikk i skulderen. Så kom smertene, jeg merket trekninger i ben og armer. Jeg er truffet i hjertet, nå dør jeg, tenkte jeg. Jeg var ikke truffet i hjertet, men skuddet hadde gått på langs og inn i lungen. Jeg prøvde å ligge helt stille. På luen hadde jeg den røde stjernen til politkommissæren. Fant de politiske kommissærer i live, var det kort prosess. Vi fikk våre tanks fram og erobret Quinto og deretter Belchite.

Mitt navn er Ernest Hemingway

Selv ble jeg sendt til et sykehus i Benicasim. Nå er det et populært feriested, den gang var det et lite fiskeleie. Noen egentlig medisinsk behandling fikk jeg ikke, men de gjennomlyste meg jevnlig og så at blodet i lungen forsvant etter hvert.

Jeg var rekonvalesent, utstyrt med en passerseddel, en salve conducto. Viftet jeg med det, skulle bilene stoppe. Det var ikke mange biler på veiene. En liten, svart bil stanset nede på veien til Valencia. Det satt en kraftig kar bak rattet. Han snakket amerikansk svært tydelig – han var lettere å forstå enn danskamerikanerne i kompaniet. – Kanskje det er fordi jeg er journalist og har skrevet noen romaner, sier mannen. Det var Ernest Hemingway.

Han fortalte at han var for annen gang i Spania. Han og en hollender, Joris Ivens, hadde laget en film: The Spanish Earth. Det eksisterte en masse løgnhistorier om borgerkrigen i Spania. Hemingway hadde reist rundt i USA, holdt foredrag og vist filmer. Han var både rørt og beskjeden når han fortalte om hvordan folk hadde tatt ham imot.

Han hadde også vært i Hollywood der han hadde gode venner. Mange av de store stjernene, Douglas Fairbanks, Charlie Chaplin hadde gitt store bidrag til den spanske republikken. Men den amerikanske utenriksledelsen hadde nektet å selge våpen til landets demokratisk valgte ledelse. Vi stanset ved et vertshus. Hemingway kjente verten. Verten slaktet og stekte en geit. Vi drakk rødvin og konjakk. Hemingway prøvde konjakken ved å tenne på den med en fyrstikk.

De ville sende meg til et kurs for videreutdannelse for politiske kommissærer. I stedet klarte jeg å komme inn på en skole hvor de utdannet partisaner. Vi skulle operere bak fiendens linjer: vi lærte å sprenge jernbaneskinner, bruer, alt som kunne ødelegge fiendens forsyningslinjer.

Vi trenger deg i det politiske arbeidet

Jeg fikk ikke bruk for det i praksis, for jeg fikk beskjed om å sette kursen hjemover. Jeg måtte lure meg ut, slik jeg lurte meg inn. I november 1938 ble brigaden sendt hjem. De paraderte for siste gang ned las Ramblas i Barcelona, mens La Passionaria sluttet talen med ordene: – Dere er legende, dere er historie.

Da var jeg i Paris. På jernbanestasjonen møtte jeg en kar med en lilje i knapphullet. I Paris fortsatte partisanutdannelsen. Trening i spionasje, i chiffrering. Jeg har ennå boka vi brukte linjer fra i kodearbeidet. Det er Grimms eventyr.

Jeg vendte hjem til Danmark. Etter en tid kom jeg i forbindelse med personer som forberedte illegal virksomhet. Antagelig var det Wollweberorganisasjonen med folk som Thøger Thøgersen og Richard Jensen. For-utsetningen var at jeg måtte gå ut av partiet. Jeg la frem saken for partiformann Aksel Larsen. Han sa nei.

– Vi trenger deg i det politiske arbeidet. Slik ble det. Så kom niende april, motstands-virksomhet, Horserødleiren, Stutthof og dødsmarsjen. Det er en annen historie.